Sama Homøopati - forsvarlig og bivirkningsfri behandling

Hits: 3122

Forfatteren Trond Skaftnesmo fikk i oktober 2011 et Fritt Ord-stipend for å skrive bok om de tre ”folkefiendene” – Andrew Wakefield (vaksiner), Olle Johansson (stråling) og Árpád Pusztai (GMO). Boken kom ut medio november 2012.

En bok om sannhetens pris og vitenskapens sjel

Andrew Wakefield

A. Wakefield er født 1957. Faren var nevrolog og moren lege. Han fullførte sin medisinske utdannelse ved St Mary’s Hospital, University of London i 1981 og spesialiserte seg i gastroenterologisk [mage-tarm] kirurgi. Fellow of the Royal College of Surgeons (FRCS) i 1985. Året etter ble han tildelt et Wellcome Trust Travelling Fellowship for å studere tynntarm-transplantasjoner i Toronto, Canada. Fellow of the Royal College of Pathologists (FRCPath), 2001. Pr 2007 hadde han publisert 137 originale forskningsartikler. Wakefield returnerte til UK på slutten av 1980-tallet, og begynte da å arbeide ved Royal Free Hospital i London, der han spesialiserte seg på bestemte tarminfeksjoner som forekom sammen med autisme eller autismelignende tilstander. Det var i den forbindelse han kom over flere tilfeller der disse symptomene hadde inntruffet umiddelbart etter MMR-vaksinasjon. [MMR er en trippelvaksine som inneholder såkalt levende virus av meslinger, kusma og røde hunder.] Sammen med flere andre kolleger publiserte han i 1998 en studie (case-serie) av 12 barn med et slikt mønster. Studien ble publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Den utløste en voldsom media-interesse, etterfulgt av et dramatisk fall i bruken av MMR. Wakefield selv er ingen vaksinemotstander. Men han mener at vi ennå ikke vet nok til å utelukke en mulig forbindelse mellom MMR og autisme, og at vi inntil videre burde gå tilbake til monovalente vaksiner. Han egne ord om dette (etter The Telegraph, 29.1.2010) var: For the vast majority of children the MMR vaccine is fine, but I believe there are sufficient anxieties for a case to be made to administer the three vaccinations separately. I do not think that the long-term safety trials of MMR are sufficient for giving the three vaccines together. Det dramatiske fallet i bruken av MMR (noen steder ned til 50%), fikk imidlertid alarmklokkene til å ringe hos vaksinemyndighetene. Initiert av Brian Deer, en journalist i The Sunday times, ble det i 2007 reist sak mot AW for The General Medical Council. Da hadde han allerede mistet sin jobb ved RFH. I et intervju i The Observer fra juli 2007, avviser han alle beskyldningene om uetisk adferd: “I’ve done what I’ve done because my motivation is the suffering of children I’ve seen and the determination of devoted, articulate, rational parents to find out why part of them has been destroyed, why their child has been ruined.” “I cannot tell you that we know that the MMR vaccine causes autism. “But the Department of Health can tell you with 100% certainty that it doesn’t and they believe that, and that concerns me greatly.” Wakefield lever i dag i Austin, Texas, sammen med sin kone (som også er lege) og fire barn. Selv er han fratatt sin legelisens, men han fortsetter kampen for det han mener er sannheten, senest i boken Callous Disregard (2011), der han går inn på alle sakens sider.

Olle Johansson •

Associate professor og leder for The Experimental Dermatology Unit ved Department of Neuroscience, Karolinska Institutet, Stockholm. • Tidligere professor ved The Royal Institute of Technology, Stockholm O. Johansson er født i 1953. Han har en medisinsk doktorgrad fra Karolinska Institutet, og hans sentrale fagfelter er cellebiologi, histologi og nevrobiologi. Gjennom tre tiår har han forsket på risikomomenter ved ikke-ioniserende stråling [EMF = elektromagnetiske felter]. Johansson har publisert over 500 artikler om dette, og deltatt som invitert taler på mer enn 300 konferanser og symposia. Han har også vært en hyppig gjest på radio-og TV-programmer over hele verden, blitt intervjuet i en rekke aviser og magasiner, og selv bidratt med en jevn strøm av kronikker og kommentarer i aviser og populærvitenskapelige tidsskrifter. Han har også vært mye brukt ved høringer og utredninger om risikomomenter ved EMF. På 1980-tallet ble OJ oppmerksom på at den tids dataskjermer utsendte en stråling som kunne forårsake en spesifikk hudreaksjon, som han gav navnet ”screen dermatitis”. Omsider ble dette problemet anerkjent, og Johansson bidro slik til å legge grunnen for en forbedret skjermteknologi. Etterhvert ble hans forskning mer fokusert mot risikomomenter ved stråling fra mobil-master, trådløse nettverk, mobil-telefoner mv. Olle Johansson har også arbeidet mye med fenomenet el-overfølsomhet [EHS = Electrohypersensivity]. Det er i dag 3-10 % av befolkningen som rapporterer om ulike symptomer ved eksponering for elektromagnetiske felt. Johansson var blant de første [1995] som gjorde dobbelt-blinde provokasjonstester for EHS, inkludert mobiltelefoner. Enkelte av disse testene påviste en objektiv reaksjon på EMF. Olle Johanssons forskning har møtt anerkjennelse, men også meget kraftig motstand, noe som er naturlig innenfor et såpass ladet fagfelt. Mer bekymringsfullt er det at forsøk nå gjøres på å stoppe hans forskning. Sammen med to andre eminente risikoforskere på EMF vitnet han i april 2010 for Canadas House of Commons Standing Committee on Health (HESA). Etterpå opplevde alle tre å miste sine laboratorier og/eller kontorer. Denne responsen var så samordnet, at den forårsaket følgende reaksjon fra konferansens koordinator, Daryl Vernon: Shortly after those meetings in April, three international witnesses before the HESA urging revision of micro-wave standards based on their scholarly work, Dr. Panagopoulos, as well as Dr. Olle Johansson of the Karolinska Institute in Sweden, and Dr. Annie Sasco of Bordeaux University in France; all three have had their offices removed from them! The fourth international witness, Dr. Andrew Goldsworthy of Imperial College London, England, could not have his office removed, being recently retired, but he has attested to having suffered similarly prior to retirement. Helge Tiainen, tidligere leder for Nokia Consumer Electronics i Sverige, har sagt at: Olle Johansson’s research could very well deeply shake the world’s electronic industry, but mankind still has to know. Det finnes mennesker med stor innflytelse som er villig til å gå langt for å hindre at så skjer.

Árpád Pusztai

A. Pusztai ble født i Ungarn i 1930, der han utdannet seg som biokjemiker og arbeidet som forsker inntil den mislykkede ungarske oppstanden i 1956. Deretter klarte han å rømme over til Østerrike. Han flyttet kort tid etter til Storbritannia, der han gjennomførte sin doktorgrad i biokjemi. Fra 1963 til 1999 arbeidet han ved The Rowett Research Institute i Aberdeen, Skottland. Han er en av verdens fremste eksperter på lektiner, en gruppe proteiner som finnes i en rekke av våre vanlige matvarer, som f.eks. hvete. En viktig oppgave for lektinene i planter er å beskytte dem mot insekter. Pusztai har publisert 270 artikler og tre bøker innenfor dette feltet. I 1995 begynte Pusztai å forske på genetisk modifiserte poteter, som hadde fått innsatt et gen for GNA-lektin fra snøklokke. Pusztai og hans team skulle undersøke hvordan rotter reagerte på inntak av disse GM-potetene, sammenlignet med en kontrollgruppe som ble fôret med ”substansielt samme potet” av ikke-GM kvalitet. Bakgrunnen for at disse studiene overhodet ble igangsatte var å utvikle en potet som produserte sin egen insektgift. Dette var da det første fôringsforsøket i sitt slag, som skulle kontrollere matvare-sikkerheten for disse GM-potetene. Pusztai hadde allerede i syv år studert GNA-lektinets egenskaper, og visste at det var trygt å spise for rotter, selv i store mengder. Han forventet derfor at rottene skulle tåle den ”substansielt like” GM-poteten like bra. Det skulle vise seg ikke å holde stikk. En biokjemisk undersøkelse dokumenterte store variasjoner mellom de ulike GM-linjene, og viste at de ikke var ”substansielt like” med den ikke-transgene morplanten for flere egenskaper. En av GM-linjene hadde f.eks. 20% mindre protein enn de andre. Men også innholdet av stivelse og sukker varierte med opptil 20%. Det var imidlertid selve fôringsforsøket som gav det store sjokket. Forskerne avdekket alvorlige helseeffekter etter bare 10 dages fôring. Hjernen, leveren og testiklene var generelt mindre hos rotter som hadde fått GM-mat, mens f.eks. bukspyttkjertelen var blitt forstørret. Det ble også påvist økt cellevekst i mage- og tarmsystemet, noe som kunne indikere et forstadium til kreft. Like før de skulle publisere sine resultater i form av en forskningsartikkel, lot Pusztai seg intervjue i TV-programmet World in Action, den 10. august 1998. Intervjuet var klarert med direktøren for Rowett-instituttet, Philip James. Dette intervjuet gikk ikke detaljert inn på Pusztais forsøksresultater, men bekreftet at det var observert skade på tarmer og immunsystem hos rottene som var fôret med GM-poteter. Og på slutten av programmet la Pusztai til de skjebnesvangre ordene: “If I had the choice I would certainly not eat it. I find it’s very unfair to use our fellow citizens as guinea pigs”. Dette resulterte i en mediestorm. I to dager var Pusztai den store helten på Rowett-instituttet. Den tredje dagen fikk han sparken. Han ble også nektet tilgang til sitt forskningsmateriale, noe som senere ble opphevet. I februar 1999 kom et panel av 22 forskere fra 13 land med en analyse av Pusztais arbeid. Panelet mente det burde publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, og de støttet hans konklusjoner. Senere samme år ble da også deler av dette materialet publisert i The Lancet. I 2005 ble Pusztai tildelt Whistleblower-prisen fra den tyske vitenskaps-foreningen, Vereinigung Deutscher Wissenschaftler. Árpád Pusztai lever i dag i Ungarn.

Perspektiv


		NOEN BETRAKTNINGER OMKRING KVAKKSALVERI, LEGEMONOPOLET OG FORSLAG TIL LOV OM ALTERNATIV BEHANDLING AV SYKDOM M.V. Av Else Egeland (Artikkelen var publisert i Naturterapeuten nr. 1/2003 s.7-9) 13. desember 2002 leverte Helseministeren forslag til ny lov om alternativ medisin. I pressemeldingen påstås det at ”valfridom for forbrukarane og pasientane står sentralt i lovforslaget”. Men sykdomsmonopolet utvides betraktelig. Revisjonen av ”kvakksalverloven” av 1936 startet i NOU 1993-33. Utøvere av alternativ medisin ble der omtalt under samlebegrepet ”kvakksalverne”. Det ble foreslått at alle alvorlige sykdommer skulle underlegges legemonopol, det samme forslaget finner vi i Ot.prp. 27 (2002-2003). I 1993 ble det drøftet om det i loven skulle ligge et vilkår om at disse sykdommene kun skulle lindres eller helbredes gjennom vitenskapelig underbygde metoder. Problemet var imidlertid at man kunne risikere at kvakksalverne kunne vise til vitenskapelig dokumentasjon av sine metoder, og da ville intensjonen med loven falle bort! Dette utsagnet indikerer at lovforslaget er politisk motivert. Kvakksalveri Kvakksalver-begrepet kommer fra tysk kvakkeln (å rote, fuske), og salve; å gi remedier som ikke hjelper eller som kan være skadelige. Begrepet ble etter hvert innført i offentlig språkbruk som en fellesbetegnelse for utøvere som ikke hadde legelisens. De lokale folkemedisinerne kunne ofte vise til betydelig bedre resultater enn de universitetsutdannete legene, noe som ga grunnlag for sjalusi og maktkamp. Folk flest hadde liten tiltro til legene. Legene slet med å brødfø seg på sin virksomhet, og mange måtte derfor søke økonomiske støtteordninger fra det offentlige. Kvakksalverlovene skulle opprinnelig regulere de omreisende og halvstuderte legenes praksis. For noen hundre år siden var legeutdanningen uregulert. Gifter, iglepåsetting og årelating var anerkjent medisinsk behandling for de fleste lidelser, og medførte ofte døden. Som et skrekkens eksempel kan nevnes kong Karl II i 1685, hvor 14 av de fremste legene ble tilkalt for å hjelpe kongen etter et hjerneslag. De ordinerte klystér, årelating, ammoniakk, nysepulver, hodeskalleekstrakt og duemøkk-omslag på føttene. Pasienten døde etter disse intervensjonene. På 17- og 1800-tallet ble kroppen gjenstand for maktutøvelse. Kroppen var en maskin, den skulle kues og tvinges til å være føyelig og nyttig. Tidens kroppssyn påvirket også utviklingen av medisinsk behandlingsideologi. Inntil andre verdenskrig hadde legenes hovedbeskjeftigelse vært å observere, beskrive, navngi og kategorisere sykdommer. Rundt andre verdenskrig ble det gjort en rekke fremskritt innen medikamentutvikling. Steroidene ble opprinnelig brukt for å undertrykke krigsflygernes kropper slik at de ikke skulle motsette seg belastningen ved å fly i store høyder. Den første cellegiften var sennepsgass (som ennå brukes), dens ødeleggende effekt på hurtigvoksende celler ble oppdaget ved en skipsulykke under krigen. Medisinsk behandling er ikke ufarlig, men det lages ingen statistikk som viser hvor mange dødsfall som er relatert til behandlingen. Enkelte kritiske røster hevder at så mye som 80% av kreftdødeligheten er behandlingsrelatert. Den amerikanske legeforeningen anslår at bivirkninger av medikamenter er den fjerde største dødsårsaken i USA, etter hjerteinfarkt, kreft og slag. Etter loven kan leger straffefritt drepe og skade såfremt man følger faglig anerkjent praksis eller konsensus i kollegiet. Kvakksalveriet lever i beste velgående, også innenfor det offentlige helsevesen. Noen ganger fordi noen skor seg på andres lidelse, noen ganger på grunn av faglig prestisje eller teoretisk blindhet, og noen ganger på grunn av manglende systematisk utprøving og oppfølgende vurdering av effekt og skade. Det medisinske monopolet Lovgivningen fikk etter hvert som sentralt mål å hindre de lokale folkemedisinerne i å utøve legekunst, ikke å fremme folkehelsen. Hvem som skulle ha lov til å praktisere ble, den gang som nå, gjort til et rent medisinsk fagspørsmål. Legene sendte sine medisinalrapporter til myndighetene, og myndighetene utformet regelverkene i samråd med legeprofesjon og fakultet. Kvakksalveroven av 1794 dømte mange dyktige folkemedisinere til fengsel og bøter for å redde liv, ofte i tilfeller hvor legene hadde mislykkes. I 1871 ble loven revidert, og situasjonen ble noe lettere for ikke-leger. Stortingsrepresentant Søren Jaabæk var en sentral pådriver for denne lovendringen, han viste til at legenes monopol ikke var representativt for folkeviljen. Legene hevder å ha den eneste sanne kunnskap om sykdom. Kravet om monopol legitimeres også i beskyttelsen av den syke, som menes å ha en svekket dømmekraft nettopp fordi han er syk. Legenes profesjonsinteresser blir et ikke-tema. Da forslaget om å gjeninnføre fullt legemonopol kom opp i 1936, uttalte flere stortingsrepresentanter at hensikten var å beskytte legestanden, ikke folkehelsen. Et våkent Storting forhindret fullt legemonopol. Legeprofesjonen var ikke tilfreds med loven av 1936, de måtte nøye seg med monopol på et par definerte sykdommer som kreft, tuberkulose, sukkersyke, farlige anemier og smittsomme sykdommer. Dette var sykdommer som de mente at de gjennom eksperimentalmedisinen snart ville finne gode behandlingstilbud for, eller som man ønsket å underlegge en viss offentlig kontroll. Det medisinske monopolet kan ikke legitimeres i at skolemedisinen kan helbrede, det vet vi nemlig at den sjelden kan. Skolemedisinens styrke ligger primært i å kontrollere og undertrykke symptomer med ulike kjemiske stoffer som manipulerer og ”lurer” kroppen, men dessverre skjer ikke dette uten at pasienten utsettes for en viss skade eller fare. Kravet om dokumentasjon Det hevdes at alternativ medisin har lite eller ingen dokumentert effekt. Det kan være på sin plass å nevne at av behandling som legene yter er kanskje rundt 10 % av intervensjonene dokumentert, mot 3-4 % av den alternative medisinen. Mange medikamenter blir likevel tilbakekalt fra markedet etter en tid fordi skadevirkningene viser seg å være uakseptable, selv om medikamentet hadde god effekt på ”det isolerte problemet”. Innen andre helseprofesjoner er dokumentasjonen også diskutabel. Psykologien opererer med rundt 200 ulike metoder, den mest sentrale effekten er terapeuteffekten; relasjonen mellom terapeut og pasient, og ikke effekten av en spesifikk ”teknikk”. Legeprofesjonens strategi mot alternativ medisin kan beskrives som følger: Først å avvise det hele som kvakksalveri, dette kan ikke virke. Når dette ikke bekjempet alternativmedisinens økende popularitet, så kom det nye utspill. Dette har ikke dokumentert effekt! Så kom alternativmedisinen og presenterte sin forskning, men den ble avvist som utilstrekkelig. Dere må ha mer forskning, og dere må ha mange og store studier på hver av våre 20.000 diagnosegrupper. Leger skal lede forskningen. Studiene må utføres etter samme kriterier som for eksperimentelle medikamentstudier. Disse studiene må publiseres i våre anerkjente tidsskrifter. Forskningsspørsmålene må være forenlige med en biomedisinsk forståelse, og dere må kunne forklare effekten ut ifra våre teorier om sykdom. Hvis dokumentasjonen likevel skulle vise seg å bli akseptert av oss, så er dette skolemedisin, og legene skal ha kontroll med bruken av metoden. Det siste opplevde vi med akupunktur. Et utvalg oppnevnt av Helsedirektoratet i 1989 la frem en utredning som skulle avklare hvilke yrkesgrupper som var best kvalifisert til å praktisere akupunktur. Utvalget besto kun av leger, og ikke overraskende konkluderte de med at kun leger var kvalifisert til å utøve akupunktur. Grunnlaget for denne konklusjonen kan i beste fall hevdes å være tynt, den baserte seg på en tolkning av akupunktur som et operativ inngrep. Helsetilsynet forsøkte å videreføre denne fortolkningen som straffehjemmel, men den er avvist av påtalemakten. Pasientenes rettigheter Helseministeren påstår at det nye lovforslaget gir større valgfrihet for pasientene. Dette er usant. Pasientenes valgfrihet er betydelig redusert. De ”oppmykningene” som helseministeren viser til er ikke nye, de ligger også i kvakksalverloven, helsepersonelloven og den gamle legeloven. Det eneste nye i forslaget er en omfattende styrking av legemonopolet, fra noen få sykdommer til all alvorlig sykdom. Lov om pasientrettigheter understreker at medisinsk behandling er frivillig og basert på samtykke. Har du en alvorlig sykdom kan du takke nei til legenes tilbud og gå hjem og lide eller dø. Du kan ikke velge å bli frisk ved hjelp av andre strategier, dine hjelpere trues med straff selv om behandlingen kurerer deg. Hensikten med denne loven er å beskytte deg. Er det ikke paradoksalt – vi er blant verdens mest opplyste folk, men vi skal likevel beskyttes mot selvstendige valg og vurderinger som angår det viktigste i vårt liv: vår egen helse? De alternative behandlernes rettslige stilling Alternativ behandling som tilsikter direkte helbredelse av alvorlig sykdom skal være forbudt. Men det hevdes fra helsedepartementet at indirekte helbredelse, ved å styrke pasientens selvhelbredende prosesser, skal være tillatt. Men om pasienten er under legebehandling, og om legen samtykker, så kan alternative utøver behandle ”sykdommen”. Det er den alternative behandleren som pålegges informasjonsplikt overfor legen og som må skaffe skriftlig samtykke, men legen er ikke pliktig til å svare. Utøvere av alternativ medisin skal ha medisinsk kompetanse til å vurdere hvorvidt en sykdom er alvorlig, og kan straffes om de ikke skjønner sykdommens alvorlighetsgrad. Leger er imidlertid ikke underlagt et slikt krav. Det skulle vært spennende å be pasientens lege om en attest på at pasienten ikke lider av en alvorlig sykdom, men jeg tviler på at en lege ville våge å gi en slik attest. Mange pasienter går flere runder i helsevesenet før legene klarer å stille rett diagnose. Statens helsetilsyn forsøkte for eksempel for et par år siden å tiltale en naturterapeut for å behandle en kreftsyk person, men politiet henla saken. Mannen hadde vært hos 9 forskjellige leger som alle sa han var frisk… I Salten herredsrett ble en homøopat dømt for å ikke skjønne at en pasient led av en alvorlig hudsykdom, legen som hadde stilt feil diagnose og gitt feil medisinsk behandling ble ikke tiltalt fordi det ikke var juridisk grunnlag for tiltale. Hensikten med enkelte formuleringer i lovforslaget har tydeligvis til hensikt å gi ”økt aktsomhet hos den som tilbyr eller gir behandling til mennesker med sykdom”, dvs å skremme… Helsepersonell i alternativ behandling Departementet har ikke funnet det nødvendig at offentlig godkjent helsepersonell skal fratas sin autorisasjon om de arbeider med alternativ medisin. Men disse må skille sine virksomheter og tydeliggjøre for sine pasienter når de er helsepersonell og når de er alternative behandlere. De vil være underlagt Helsepersonelloven også når de praktiserer alternativ behandling, og skal kunngjøre dette for sine pasienter. Samtidig skal de ikke bruke sin offentlige godkjenning i markedsføringen av sin virksomhet. Dette kan jo lyde litt schizofrent. Videre kan helsepersonell behandle ”alvorlig sykdom”, men er underlagt større aktsomhetskrav og krav om faglig forsvarlighet enn de som ikke er helsepersonell. 400 år med et legestyrt helsevesen Helsevesenet feirer i år sitt 400-årsjubileum, det er 400 år siden den første lege ble offentlig ansatt. Vi har aldri vært sykere, tross enorme helsebudsjetter. Er krisen i helsevesenet, som noen hevder, egentlig en paradigmekrise? Er tiden inne for å slutte å forfølge utøvere av alternativ medisin, og heller investere i økt kompetanse og kunnskapsutvikling innenfor alternative helseparadigmer? Er vår tid snart moden for en medisin som har som mål å styrke og støtte heller enn å bekjempe og kontrollere? Verdens Helseorganisasjon har uttalt at i et sunt demokrati må borgerne oppfordres til å ta ansvar for egen helse, og være fri til å benytte metoder for selvhjelp eller engasjere alternative behandlere til å hjelpe seg. Det er tydelig at legeprofesjonen er uenige i dette synet. Konklusjon og veien videre De rettslige reguleringene som er foreslått representerer totalt sett en styrking av legemonopolet og en undertrykkelse av alternativ medisin. Det skulle ikke være grunnlag for medisinske sykdomsmonopoler når strafferammen for å skade er så streng som den er. Alternativmedisinen har også vist at den kan regulere seg selv. Ved innføringen av en registreringsordning bør det være et minimumskrav at registrerte behandlere også skal kunne ta alvorlig syke i kur, uten at de har meldeplikt til lege. Det er pasienten selv som må informere sin lege. Gjennom utdanning og godkjenning skal utøverne av alternativ medisin ha nok kunnskap til å vurdere om deres behandlingsmetode er forsvarlig. Loven legger ellers strenge nok strafferammer om pasienter skulle utsettes for fare eller skade, hadde helsepersonell vært underlagt samme type lovgivning så var det ikke mange som hadde våget å praktisere som lege i dag. (Jf: den som ikke er helsepersonell, og som fortsettelig eller uaksomt utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, straffes… etc). Det er mitt syn at verden roper etter et nytt medisinsk paradigme. De nødvendige forandringene vil ikke komme fra den etablerte medisinen, ethvert system vil forsøke å opprettholde status quo. Utøverne av alternativ medisin har nærmest en samfunnsplikt til å utfordre biomedisinsk tenkning, og ikke bare å mele sin egen kake. Derfor må alternativ medisin ikke underordnes og forvaltes av biomedisinen. De ulike tradisjonene innen alternativ medisin er like i sin grunnlagstenkning om sykdom og helse. Vi har en felles plattform. Både tenkning og resultater bør synliggjøres mer i samfunnsdebatten. Utdanningen bør styrkes. Det hadde vært ønskelig med et felles offentlig utdanningssystem, fra praktikernivå til doktorgradsnivå. Slik kan feltet selv utdanne sine egne tenkere og forskere, og bidra til forskning, kunnskapsutvikling og et nytt paradigme. Else Egeland er healer og hovedfagstudent i sykepleievitenskap..

George Vithoulkas Omkring kulturens (organismens) degenerering:

Having stipulated the laws and principles that govern Health and Disease, that govern any therapeutic system actually, so that the therapist may know whether under a specific treatment the patient is improving or actually degenerating. According to this model, the world, and conventional medicine in particular, has been moving in the wrong direction in therapeutics. I understand that it sounds strange - even arbitrary, pretentious or superficial - that such a strong criticism of conventional therapeutics should come from someone who has not had conventional medical training.

Yet facts are stronger than prejudices, and when the issues are so important and urgent, perhaps the medical authorities will have to listen to someone who has experience in treating more than one hundred thousand cases, cases that were not only given up on by conventional medicine but had often been a result of it. I claim that diseases of the human race have never been tackled properly by conventional medicine; on the contrary, they have been treated wrongly - suppressively - and therefore while the symptoms were masked, the real disorder underneath progressed and finally was pushed to the interior of the organism, which is the central and peripheral nervous system.

Let me give you just a few facts to judge for yourself: Multiple sclerosis, a disease that eventually leaves its victims totally paralysed, is one which thousands of people are suffering from in the western world. Yet it is entirely unknown to Africans, Asians or South Americans, who have not had the "benefit" of the excellency of western medicine. Amyatrophic lateral sclerosis, a terrible disorder of the neuromuscular systems, is also unknown to all these people. Myopathy and muscular dystrophy is the same, known only to westerners. Epilepsy, which is rampant in the western world, is seldom encountered in these countries. Anxiety neurosis, compulsive neurosis, and in general mental disorders of a severe nature from which millions of patients are suffering in the western world, are almost unknown in these groups that have not had the "benefit" of modern medicine and vaccinations. Chorea and a host of other nervous system disorders are also unknown to them. The model suggests that all these chronic diseases are the result of wrong intervention upon the organisms by conventional medicine. It claims that the immune systems of the western population, through strong chemical drugs and repeated vaccinations, have broken down and finally admitted the diseases deeper and deeper into the human organism, to the central and peripheral nervous system. In short, this model claims that conventional medicine, instead of curing diseases, is actually the cause of the degeneration of the human race.

It is also very simple for anyone to think that if conventional medicine were really curing chronic diseases, today we would have a population in the west that was healthy, mentally, emotionally and physically. Due to this model, I had already, in 1970, predicted the appearance of AIDS, saying to a group of medical doctors in Athens that if conventional medicine continued to use antibiotics the way it did, there would come a time when the immune system would break down and new incurable diseases would emerge. It was an unfortunate but precise and timely prediction of the appearance of AIDS.

Today, I want to make another prediction. If conventional medicine does not take notice of what we say and drastically change its practices and its logic in treating with chemical drugs; if it does not also change the direction of its research, soon diseases will go to the very centre of the organism, which is the nervous system, and most of the population on earth will be mentally ill individuals. I do not expect that this theoretical model will be understood or appreciated soon by the medical authorities, but I think that from now on there is no excuse for ignoring the so-called side effects that conventional therapies have inflicted and are still inflicting on the human race.

The full explanation of what I am claiming here has been published in a thesis of mine with the title a "New Model for Health and Disease" or a "New Dimension in Medicine".

Homøopat Øystein Risø Nilsen | Samagata 16, Harstad - Norge | Tlf.: 90283138 | oyrisnils@gmail.com