A. Wakefield er født 1957. Faren var nevrolog og moren lege. Han fullførte sin medisinske utdannelse ved St Mary’s Hospital, University of London i 1981 og spesialiserte seg i gastroenterologisk [mage-tarm] kirurgi. Fellow of the Royal College of Surgeons (FRCS) i 1985. Året etter ble han tildelt et Wellcome Trust Travelling Fellowship for å studere tynntarm-transplantasjoner i Toronto, Canada. Fellow of the Royal College of Pathologists (FRCPath), 2001. Pr 2007 hadde han publisert 137 originale forskningsartikler. Wakefield returnerte til UK på slutten av 1980-tallet, og begynte da å arbeide ved Royal Free Hospital i London, der han spesialiserte seg på bestemte tarminfeksjoner som forekom sammen med autisme eller autismelignende tilstander. Det var i den forbindelse han kom over flere tilfeller der disse symptomene hadde inntruffet umiddelbart etter MMR-vaksinasjon. [MMR er en trippelvaksine som inneholder såkalt levende virus av meslinger, kusma og røde hunder.] Sammen med flere andre kolleger publiserte han i 1998 en studie (case-serie) av 12 barn med et slikt mønster. Studien ble publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Den utløste en voldsom media-interesse, etterfulgt av et dramatisk fall i bruken av MMR. Wakefield selv er ingen vaksinemotstander. Men han mener at vi ennå ikke vet nok til å utelukke en mulig forbindelse mellom MMR og autisme, og at vi inntil videre burde gå tilbake til monovalente vaksiner. Han egne ord om dette (etter The Telegraph, 29.1.2010) var: For the vast majority of children the MMR vaccine is fine, but I believe there are sufficient anxieties for a case to be made to administer the three vaccinations separately. I do not think that the long-term safety trials of MMR are sufficient for giving the three vaccines together. Det dramatiske fallet i bruken av MMR (noen steder ned til 50%), fikk imidlertid alarmklokkene til å ringe hos vaksinemyndighetene. Initiert av Brian Deer, en journalist i The Sunday times, ble det i 2007 reist sak mot AW for The General Medical Council. Da hadde han allerede mistet sin jobb ved RFH. I et intervju i The Observer fra juli 2007, avviser han alle beskyldningene om uetisk adferd: “I’ve done what I’ve done because my motivation is the suffering of children I’ve seen and the determination of devoted, articulate, rational parents to find out why part of them has been destroyed, why their child has been ruined.” “I cannot tell you that we know that the MMR vaccine causes autism. “But the Department of Health can tell you with 100% certainty that it doesn’t and they believe that, and that concerns me greatly.” Wakefield lever i dag i Austin, Texas, sammen med sin kone (som også er lege) og fire barn. Selv er han fratatt sin legelisens, men han fortsetter kampen for det han mener er sannheten, senest i boken Callous Disregard (2011), der han går inn på alle sakens sider.
 
Associate professor og leder for The Experimental Dermatology Unit ved Department of Neuroscience, Karolinska Institutet, Stockholm. • Tidligere professor ved The Royal Institute of Technology, Stockholm O. Johansson er født i 1953. Han har en medisinsk doktorgrad fra Karolinska Institutet, og hans sentrale fagfelter er cellebiologi, histologi og nevrobiologi. Gjennom tre tiår har han forsket på risikomomenter ved ikke-ioniserende stråling [EMF = elektromagnetiske felter]. Johansson har publisert over 500 artikler om dette, og deltatt som invitert taler på mer enn 300 konferanser og symposia. Han har også vært en hyppig gjest på radio-og TV-programmer over hele verden, blitt intervjuet i en rekke aviser og magasiner, og selv bidratt med en jevn strøm av kronikker og kommentarer i aviser og populærvitenskapelige tidsskrifter. Han har også vært mye brukt ved høringer og utredninger om risikomomenter ved EMF. På 1980-tallet ble OJ oppmerksom på at den tids dataskjermer utsendte en stråling som kunne forårsake en spesifikk hudreaksjon, som han gav navnet ”screen dermatitis”. Omsider ble dette problemet anerkjent, og Johansson bidro slik til å legge grunnen for en forbedret skjermteknologi. Etterhvert ble hans forskning mer fokusert mot risikomomenter ved stråling fra mobil-master, trådløse nettverk, mobil-telefoner mv. Olle Johansson har også arbeidet mye med fenomenet el-overfølsomhet [EHS = Electrohypersensivity]. Det er i dag 3-10 % av befolkningen som rapporterer om ulike symptomer ved eksponering for elektromagnetiske felt. Johansson var blant de første [1995] som gjorde dobbelt-blinde provokasjonstester for EHS, inkludert mobiltelefoner. Enkelte av disse testene påviste en objektiv reaksjon på EMF. Olle Johanssons forskning har møtt anerkjennelse, men også meget kraftig motstand, noe som er naturlig innenfor et såpass ladet fagfelt. Mer bekymringsfullt er det at forsøk nå gjøres på å stoppe hans forskning. Sammen med to andre eminente risikoforskere på EMF vitnet han i april 2010 for Canadas House of Commons Standing Committee on Health (HESA). Etterpå opplevde alle tre å miste sine laboratorier og/eller kontorer. Denne responsen var så samordnet, at den forårsaket følgende reaksjon fra konferansens koordinator, Daryl Vernon: Shortly after those meetings in April, three international witnesses before the HESA urging revision of micro-wave standards based on their scholarly work, Dr. Panagopoulos, as well as Dr. Olle Johansson of the Karolinska Institute in Sweden, and Dr. Annie Sasco of Bordeaux University in France; all three have had their offices removed from them! The fourth international witness, Dr. Andrew Goldsworthy of Imperial College London, England, could not have his office removed, being recently retired, but he has attested to having suffered similarly prior to retirement. Helge Tiainen, tidligere leder for Nokia Consumer Electronics i Sverige, har sagt at: Olle Johansson’s research could very well deeply shake the world’s electronic industry, but mankind still has to know. Det finnes mennesker med stor innflytelse som er villig til å gå langt for å hindre at så skjer.
 
A. Pusztai ble født i Ungarn i 1930, der han utdannet seg som biokjemiker og arbeidet som forsker inntil den mislykkede ungarske oppstanden i 1956. Deretter klarte han å rømme over til Østerrike. Han flyttet kort tid etter til Storbritannia, der han gjennomførte sin doktorgrad i biokjemi. Fra 1963 til 1999 arbeidet han ved The Rowett Research Institute i Aberdeen, Skottland. Han er en av verdens fremste eksperter på lektiner, en gruppe proteiner som finnes i en rekke av våre vanlige matvarer, som f.eks. hvete. En viktig oppgave for lektinene i planter er å beskytte dem mot insekter. Pusztai har publisert 270 artikler og tre bøker innenfor dette feltet. I 1995 begynte Pusztai å forske på genetisk modifiserte poteter, som hadde fått innsatt et gen for GNA-lektin fra snøklokke. Pusztai og hans team skulle undersøke hvordan rotter reagerte på inntak av disse GM-potetene, sammenlignet med en kontrollgruppe som ble fôret med ”substansielt samme potet” av ikke-GM kvalitet. Bakgrunnen for at disse studiene overhodet ble igangsatte var å utvikle en potet som produserte sin egen insektgift. Dette var da det første fôringsforsøket i sitt slag, som skulle kontrollere matvare-sikkerheten for disse GM-potetene. Pusztai hadde allerede i syv år studert GNA-lektinets egenskaper, og visste at det var trygt å spise for rotter, selv i store mengder. Han forventet derfor at rottene skulle tåle den ”substansielt like” GM-poteten like bra. Det skulle vise seg ikke å holde stikk. En biokjemisk undersøkelse dokumenterte store variasjoner mellom de ulike GM-linjene, og viste at de ikke var ”substansielt like” med den ikke-transgene morplanten for flere egenskaper. En av GM-linjene hadde f.eks. 20% mindre protein enn de andre. Men også innholdet av stivelse og sukker varierte med opptil 20%. Det var imidlertid selve fôringsforsøket som gav det store sjokket. Forskerne avdekket alvorlige helseeffekter etter bare 10 dages fôring. Hjernen, leveren og testiklene var generelt mindre hos rotter som hadde fått GM-mat, mens f.eks. bukspyttkjertelen var blitt forstørret. Det ble også påvist økt cellevekst i mage- og tarmsystemet, noe som kunne indikere et forstadium til kreft. Like før de skulle publisere sine resultater i form av en forskningsartikkel, lot Pusztai seg intervjue i TV-programmet World in Action, den 10. august 1998. Intervjuet var klarert med direktøren for Rowett-instituttet, Philip James. Dette intervjuet gikk ikke detaljert inn på Pusztais forsøksresultater, men bekreftet at det var observert skade på tarmer og immunsystem hos rottene som var fôret med GM-poteter. Og på slutten av programmet la Pusztai til de skjebnesvangre ordene: “If I had the choice I would certainly not eat it. I find it’s very unfair to use our fellow citizens as guinea pigs”. Dette resulterte i en mediestorm. I to dager var Pusztai den store helten på Rowett-instituttet. Den tredje dagen fikk han sparken. Han ble også nektet tilgang til sitt forskningsmateriale, noe som senere ble opphevet. I februar 1999 kom et panel av 22 forskere fra 13 land med en analyse av Pusztais arbeid. Panelet mente det burde publiseres i et vitenskapelig tidsskrift, og de støttet hans konklusjoner. Senere samme år ble da også deler av dette materialet publisert i The Lancet. I 2005 ble Pusztai tildelt Whistleblower-prisen fra den tyske vitenskaps-foreningen, Vereinigung Deutscher Wissenschaftler. Árpád Pusztai lever i dag i Ungarn.

Perspektiv

 
 
 
 
De lokale folkemedisinerne kunne ofte vise til betydelig bedre resultater enn de universitetsutdannete legene, noe som ga grunnlag for sjalusi og maktkamp. Folk flest hadde liten tiltro til legene. Legene slet med å brødfø seg på sin virksomhet, og mange måtte derfor søke økonomiske støtteordninger fra det offentlige. Kvakksalverlovene skulle opprinnelig regulere de omreisende og halvstuderte legenes praksis. For noen hundre år siden var legeutdanningen uregulert. Gifter, iglepåsetting og årelating var anerkjent medisinsk behandling for de fleste lidelser, og medførte ofte døden. Som et skrekkens eksempel kan nevnes kong Karl II i 1685, hvor 14 av de fremste legene ble tilkalt for å hjelpe kongen etter et hjerneslag. De ordinerte klystér, årelating, ammoniakk, nysepulver, hodeskalleekstrakt og duemøkk-omslag på føttene. Pasienten døde etter disse intervensjonene.
 
 
Medisinsk behandling er ikke ufarlig, men det lages ingen statistikk som viser hvor mange dødsfall som er relatert til behandlingen. Enkelte kritiske røster hevder at så mye som 80% av kreftdødeligheten er behandlingsrelatert. Den amerikanske legeforeningen anslår at bivirkninger av medikamenter er den fjerde største dødsårsaken i USA, etter hjerteinfarkt, kreft og slag. Etter loven kan leger straffefritt drepe og skade såfremt man følger faglig anerkjent praksis eller konsensus i kollegiet. Kvakksalveriet lever i beste velgående, også innenfor det offentlige helsevesen. Noen ganger fordi noen skor seg på andres lidelse, noen ganger på grunn av faglig prestisje eller teoretisk blindhet, og noen ganger på grunn av manglende systematisk utprøving og oppfølgende vurdering av effekt og skade.
 
Lovgivningen fikk etter hvert som sentralt mål å hindre de lokale folkemedisinerne i å utøve legekunst, ikke å fremme folkehelsen. Hvem som skulle ha lov til å praktisere ble, den gang som nå, gjort til et rent medisinsk fagspørsmål. Legene sendte sine medisinalrapporter til myndighetene, og myndighetene utformet regelverkene i samråd med legeprofesjon og fakultet. Kvakksalveroven av 1794 dømte mange dyktige folkemedisinere til fengsel og bøter for å redde liv, ofte i tilfeller hvor legene hadde mislykkes. I 1871 ble loven revidert, og situasjonen ble noe lettere for ikke-leger. Stortingsrepresentant Søren Jaabæk var en sentral pådriver for denne lovendringen, han viste til at legenes monopol ikke var representativt for folkeviljen. Legene hevder å ha den eneste sanne kunnskap om sykdom. Kravet om monopol legitimeres også i beskyttelsen av den syke, som menes å ha en svekket dømmekraft nettopp fordi han er syk. Legenes profesjonsinteresser blir et ikke-tema. Da forslaget om å gjeninnføre fullt legemonopol kom opp i 1936, uttalte flere stortingsrepresentanter at hensikten var å beskytte legestanden, ikke folkehelsen. Et våkent Storting forhindret fullt legemonopol. Legeprofesjonen var ikke tilfreds med loven av 1936, de måtte nøye seg med monopol på et par definerte sykdommer som kreft, tuberkulose, sukkersyke, farlige anemier og smittsomme sykdommer. Dette var sykdommer som de mente at de gjennom eksperimentalmedisinen snart ville finne gode behandlingstilbud for, eller som man ønsket å underlegge en viss offentlig kontroll. Det medisinske monopolet kan ikke legitimeres i at skolemedisinen kan helbrede, det vet vi nemlig at den sjelden kan. Skolemedisinens styrke ligger primært i å kontrollere og undertrykke symptomer med ulike kjemiske stoffer som manipulerer og ”lurer” kroppen, men dessverre skjer ikke dette uten at pasienten utsettes for en viss skade eller fare.
 
 
Legeprofesjonens strategi mot alternativ medisin kan beskrives som følger: Først å avvise det hele som kvakksalveri, dette kan ikke virke. Når dette ikke bekjempet alternativmedisinens økende popularitet, så kom det nye utspill. Dette har ikke dokumentert effekt! Så kom alternativmedisinen og presenterte sin forskning, men den ble avvist som utilstrekkelig. Dere må ha mer forskning, og dere må ha mange og store studier på hver av våre 20.000 diagnosegrupper. Leger skal lede forskningen. Studiene må utføres etter samme kriterier som for eksperimentelle medikamentstudier. Disse studiene må publiseres i våre anerkjente tidsskrifter. Forskningsspørsmålene må være forenlige med en biomedisinsk forståelse, og dere må kunne forklare effekten ut ifra våre teorier om sykdom. Hvis dokumentasjonen likevel skulle vise seg å bli akseptert av oss, så er dette skolemedisin, og legene skal ha kontroll med bruken av metoden.
 
Det siste opplevde vi med akupunktur. Et utvalg oppnevnt av Helsedirektoratet i 1989 la frem en utredning som skulle avklare hvilke yrkesgrupper som var best kvalifisert til å praktisere akupunktur. Utvalget besto kun av leger, og ikke overraskende konkluderte de med at kun leger var kvalifisert til å utøve akupunktur. Grunnlaget for denne konklusjonen kan i beste fall hevdes å være tynt, den baserte seg på en tolkning av akupunktur som et operativ inngrep. Helsetilsynet forsøkte å videreføre denne fortolkningen som straffehjemmel, men den er avvist av påtalemakten. Pasientenes rettigheter Helseministeren påstår at det nye lovforslaget gir større valgfrihet for pasientene. Dette er usant. Pasientenes valgfrihet er betydelig redusert. De ”oppmykningene” som helseministeren viser til er ikke nye, de ligger også i kvakksalverloven, helsepersonelloven og den gamle legeloven. Det eneste nye i forslaget er en omfattende styrking av legemonopolet, fra noen få sykdommer til all alvorlig sykdom.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
George Vithoulkas  Omkring kulturens (organismens) degenerering:
 
 
 
Let me give you just a few facts to judge for yourself: Multiple sclerosis, a disease that eventually leaves its victims totally paralysed, is one which thousands of people are suffering from in the western world. Yet it is entirely unknown to Africans, Asians or South Americans, who have not had the "benefit" of the excellency of western medicine. Amyatrophic lateral sclerosis, a terrible disorder of the neuromuscular systems, is also unknown to all these people. Myopathy and muscular dystrophy is the same, known only to westerners. Epilepsy, which is rampant in the western world, is seldom encountered in these countries. Anxiety neurosis, compulsive neurosis, and in general mental disorders of a severe nature from which millions of patients are suffering in the western world, are almost unknown in these groups that have not had the "benefit" of modern medicine and vaccinations. Chorea and a host of other nervous system disorders are also unknown to them. The model suggests that all these chronic diseases are the result of wrong intervention upon the organisms by conventional medicine. It claims that the immune systems of the western population, through strong chemical drugs and repeated vaccinations, have broken down and finally admitted the diseases deeper and deeper into the human organism, to the central and peripheral nervous system. In short, this model claims that conventional medicine, instead of curing diseases, is actually the cause of the degeneration of the human race.
 
 
 
Hom°opat ěystein Ris° Nilsen | Samagata 16, Harstad - Norge | Tlf.: 90283138 | oyrisnils@gmail.com