23.06.06
Innlegg til det Human-etiske bladet ”Fri Tanke” – til artikkelen: Ja, tenk om det funker.. (forløper til kampanjen ´vi liker ikke å bli lurt´)
JA, TENK AT DET FUNKER
-Positivismens inntog i de humanistiske vitenskaper er en katastrofe.
Hans Skjervheim.
Som utgangspunkt for å vurdere effekten av alternativ behandling (her homøopati) kan det være gunstig som referanse og grunnlag for argumentasjon - å se på den skolemedisinske metodikk og praksis.
Epistemologisk basis
At det syn, den virkelighetsoppfatning ´alle´ deler også er det mest funksjonelle, har gjennom alle tider spillt falitt (Jorda som verdens sentrum, som flat, paven som Guds stedfortreder osv.). Ingen tror lenger seriøst på at jorda er flat, men endel gir fortsatt paven all makt i deres liv, og mange tror fortsatt at den skolemedisinske terapeutiske metode er uovertruffen ved behandling av sykdomstilstander. Her er dog ikke troen hos menigmann så sterk som den er blandt de akademiske ryttere.
Og her vil nok mange stusse; hva har vitenskap med tro å gjøre?
Lars Wabø har i sitt innlegg i Morgenbladet nr. 38/2004 følgende hedding: -Hvorfor er (skole)medisinens skrøpelige kunnskapsgrunnlag så solid? Om jeg sjøl skulle svare blir det selvsagt: Fordi så mange naturvitenskapelige positivister tror på det. Wabø selv bruker den mere akademiske formen og stiller spørsmålet om nødvendigheten av skolemedisinens ortodokse verifiseringskrav gjennom følgende: - Er den beste måten å dokumentere effekten av homøopatiske medikamenter å teste dem ved hjelp av kliniske forsøk?
De fleste kritikeres erfaringer i møte med det vitenskapelige miljø når spørsmål som metoder, motiv og prestisje blir satt under lys: er at man blir stort sett møtt med tauset, arroganse eller avvisning (noen som kjenner igjen symptomene fra ortodokse religiøse miljø?) Jeg har personlig flere ganger iløpet av mine 13 år som homøopat utfordret den skolemedisinske metode og logikk uten å få særlig respons eller napp til å sette igang en virkelig debatt omkring helse og sykdom. I artikkelen intervjues NAFKAMS leder Vinjar Fønnebø og forskning.no´s Erik Tunstad. Jeg har utfordret begge til reell debatt via meningsutvekslinger på nettet, uten å få annet tilbake enn mantra`et ´vitenskapelig bevist´. Men når vitenskapelig bevist betyr å underlegge seg kriterier som kalles objektive, men som i realiteten fordrer et gitt virkelighetssyn (en aksept av tilværelsen som en vulgær størrelse/fenomen), kommer dogmet inn som basis; - uansett om man påberoper vitenskapsterorien å være såkalt objektiv (verifiserbar). Wabø igjen:
- Vi biomedisinere har lett for å glemme vårt bias; for vårt bias er et bias som har status av ikke å være bias.
Virkelighet?
Ikke bare har gjeldende vitenskapelige metode åpenbare svakheter; personlig ville jeg kalt metodikken brukt på dynamiske organismer som latterlig (som man humrer over endel menigheter) om det ikke hadde vært for de ødeleggende konsekvenser man har sett i meget lengre tid enn det siste halve århundre, gjennom den praksis metoden har redet for. Det er meningsløst å hevde at randomiserte kiniske forsøk gir noensomhelst virkelig kunnskap (utover det vulgære) omkring virkningen av kjemiske eller energiske preparater på for eksempel mennesket. Man må være alvorlig fanget av mantra´et for å kunne hevde med fasthet og overbevisning at kontroll med variabler er mulig i forsøk gjeldende den menneskelige organisme - og for den saks skyld... identitet (psykologi, mentalitet).
´Teser´
Hvilken logikk styrer så den skolemedisiske praksis?
1: Hva er sykdom? Skolemedisinen kan ikke gi noen saklig definisjon på den dynamiske konflikt man kan finne hos organismer. Det kan svares med eksempler i diagnoser, noe som er omtrent like dekkende som å svare at - rød, jo det er en farge.
2: Diagnose eller årsaker? En lege søker å gi pasienten en mest mulig korrekt diagnose for å kunne fjerne eller lindre symptomene ved hjelp av syntetiske medikamenter. Men det er da ikke diagnosen som er problemet, men selvsagt årsakene. Man behandler ikke sykdom ved å fjerne symptomene (cortison mot exem, cellegift mot kreft). Slik terapeutisk metodikk kan lettest spissformuleres til for eksempel det å be et barn som skriker om å holde kjeft!
3: Nødvendigheten av bivirkninger? Hvorfor skal pasienter være nødt til å akseptere bivirkninger som en konsekvens av sykdomsbehandling? Det eksisterer ingen vitenskapelige utledninger eller logiske resonnementer som kan forklare dette for enhver lege utrolige dilemma; –annet enn ´hodet i sanden´. Den bivirkningsfrie behandlig var forøvrig legen Samuel Hahnemanns prosjekt (samme dilemmea for 200 år siden som idag) da den homøopatiske metode etterhvert ble etablert.
Tro
De ganger jeg har presenter disse betenkeligheter ovenfor skolemedisinsk skolert helsepersonell, ser man altså bort. Man vil ikke forholde seg til problemstillingene. Slik adferd kan som nevnt i stor grad minne om dette med å stikke hodet i sanden eller et reaksjonsmønster som man lett finner innen religiøse sekter. Logisk formulerte problemstillinger omkring bias og praksis ignoreres fordi de er ubehagelige og vanskelige, eller rett og slett umulig å forholde seg til med den innen akademia tilegnede kunnskapsbase; eller avfeies med å vise til praksis; -at mennesket takket være skolemedisinens framganger innen sykdomsbehandling lever mye lenger og bedre enn før. Men er det skolemedisinens (ex; antibiotika og vaksiner) fortjeneste at vi lever lenger enn før? Jeg mener en slik tilsnikelse er resultatet av det klassiske bedrag som nettopp er positivismens problem, og her kommer vi inn på spørsmålet om kontroll med variabler. Den store forskjellen i levealder skyldes da først og fremst den generelle velstandsutviklingen; bedre sosiale, hygieniske og ernæringsmessige (inntil nylig) forhold – ikke introduksjonen av syntetiske medikamenter, som i stor grad tvert imot bidrar til at mennesker ofte ikke lever like godt som lenge (bivirkninger) – eller dør så altfor tidlig (ex 50% av de kreftbehandlede, psykofarmaka er hovedårsaken til den høye selvmordsraten innen psykiatrien osv.osv...).
Fratar jeg så skolemedisinere all kompetanse?
Neida, leger kan være flinke skade- og akuttmedisinere, hvilket nettopp er hva de er utdannet for, og hvor vi ofte kan lese om store bragder. Men fenomenet sykdom har som kjent i utgangspunktet ikke noe med skade- eller akuttmedisin å gjøre; sykdom er ikke et mekanisk, men et dynamisk fenomen.
Nytt sentrum
Slik Kopernikus hadde problemer med å forklare og overbevise datidens primer at jorda likevel ikke var verdens sentrum, er det minst like vanskelig å få forklart tradisjonsbundne akademikere logikken og ikke minst den påtrengende nødvendighet bak feks. den homøopatiske metode. At alle som er virkelig interessert i sykdom og kur enkelt kan både kontakte og observere behandligstilfeller hvor spebarn og dyr (eksemplifisert gruppe for å blokkere placebo-argumentet) ubevisst blir homøopatisk behandlet og kurert på timen eller dagen, må da bety mere enn akademias klamring og manglende evne til å gjennomskue egne epistemologiske vrakgods.
Men bevares, om noen skolemedisinsk ansvarlig virkelig ville ta seg bryet verdt, eller makter å forklare lesere og almenhet generelt om funksjon og fortreffelighet, samt meningen med en terapiform som fokuserer på å fjerne diagnosen ved hjelp av syntetiske bivirkningsskapende preparater forsket fram i laboratorier hvor man involverer forsøk på dyr (ca. 50 000 dyr lemlestes og drepes årlig i Norge) – til beste for oss mennesker – så stå fram! Lemlestelse og drap på dyr forsvares på samme måte som man enfoldig forsvarer nødvendigheten av bivirkninger; at man må betale en pris for å bli frisk. At skolemedisinere ikke er mere bevisste (og bekymret) mht. de ofte alvorlige og tragiske utfall av foreskrevet behandling, må da enten bero på alvorlig grad av fortregning eller fanatisk tro siden jeg ikke tviler på at motivene er de beste for de aller fleste medlemmer av standen.
Ny estetikk
Men, er man virkelig interessert i praksis - og ikke lenger tar til takke med framforskede sosialrealistiske bruddstykker og biologiske fraktaler produsert innen den positivistiske akademiske humaniora, med sitt skinn av mening og funksjon; da kan man formulere en ny estetikk: Velkommen til framtidens kunnskapsrom – det dynamiske!
For eksempel ved hjelp av en av hovedaktørene i den prosessen; homøopatien.
Homøopat Øystein Risø Nilsen, Harstad
