10.10.12

SVINEINFLUENSAEN - EN KONKLUSJON

 Homøopat Øystein Risø Nilsen, Sama Homøopati.

 “Svineinfluensaepidemien er den mildeste pandemi verden har opplevd. Vaksineringen er en av tiårets største helseskandaler" (Wolfgang Wodarg, leder av Europarådets helsekomite). Klarere kan det vel neppe formuleres.

 Ser man dette utsagnet i perspektiv til den skremsel helsedirektør Bjørn-Inge Larsen la fram for det norske folk under pressekonferansen 27.april 2009: inntil 1,2 mill. syke, inntil 13000 flere dødsfall enn ved vanlig sesonginfluensa - blir det surrealistisk.

 Dødsrate:

Spanskesyken: ca.2,5%

Sesonginfluensa: ca. 0,1 %

Svineinfluensa : 0,03%

 Scenario

Helsedirektoratet laget altså et “i verste fall” skrekk/risikoscenario som var en blåkopi av spanskesyken. Spanskesyken kom i kjølvannet av første verdenskrig, og var den utløsende faktor til flere dødsfall enn selve krigen. At spanskesyken fikk slike dimensjoner er ikke vanskelig å forstå når man vet vilken almenntilstand befolkningen i Europa var i etter mange års utmattende krig. Å da bruke spanskesyken som modell for en moderne pandemi i velstående Europa blir derfor like menings- og kunnskapsløst som å hevde at årsaken til at mennesket i dag lever lenger enn før skyldes utviklingen av moderne syntetisk forebygging og behandling; når altoverveiende hovedfaktor nettopp er den enorme utvikling innen sosiale, hygieniske, og ernæringsmessige forhold i det 20. århundre.

Men bevares, vi som folk er jo rause, ikke sant? Kjent for å tilgi det offentliges og ekspertveldets feilvurderinger selv om de viser seg å ha store samfunnsmessige eller personlige konsekvenser. Man lever og lærer, tar konsekvensen av, ansvaret for; - og skal rydde opp.

Men det som setter anbefalingene i et grelt lys er det faktum at helsedirektoratet visste om...hadde klare indikasjoner på alvorlighetsgraden av “pandemien” allerede sommeren 2009, - flere måneder før massevaksinasjonsprogrammet ble anbefalt iverksatt (oktober 2009). Erfaringer fra Australia i juli-august ga nemlig følgende empiri som ble tatt innover seg i forskningsmiljø i Norge, men av en eller annen grunn (!?) ikke ble tatt inn hos den viktigste aktøren for helseforebyggende tiltak:

 Dødsrisiko godt under sesonginfluensa.

 Overveiende mild infeksjon.

  Fryktscenarier basert på tvilsomme data fremherskende.

  Advarsel mot å “rutsje” inn i massevaksinasjonsprogrammer.

 Så til tross for klare empiriske data så velger norske helsemyndigheter å ignorere erfaringene fra Australia - og sammen med Sverige og Finland - starte massevaksinasjon med en dårlig utprøvd vaksine, Pandemrix. En vaksine som er så tvilsom/usikker (tross uttalelser om annet fra ansvarlige norske helsemyndigheter) at produsenten får inn en klausul om ansvarfraskrivelse med hensyn til bivirkninger (!). Hvorfor godtar man dette? Hvorfor ignorerer man her i Norge de erfaringene som var gjort? Danmark var foreksempel like avslappa som imaget tilsier; kun 6% av befolkningen ble vaksinert (Norge 45%, Sverige og Finland 60-75%).

 Vaksiners virkning

Ideen bak vaksinering som metode er å forebygge mot symptomer/sykdommer ved å “lure” kroppen til å produsere antistoffer mot et gitt virus før viruset innhenter deg. Det er svært delte meninger om hvor lurt det er å prøve å lure kroppe til å overvinne en, for de fleste av oss, banal infeksjonssykdom. En prosess som i tillegg spiller en aktiv rolle i å utvikle kroppens immunforsvar. Det enkleste man kan formulere omkring bruken av vaksiner er kanskje følgende: Vi er jammen bra lettlurte vi...vi tror at vi kan lure vår egen kropp! (ref; sekundærvirkninger, spesielt på sikt). Men, borger, om du fortsatt vil stole på de råd som du får fra våre helsemyndigheter, så husk ikke å provosere deg selv eller helsemyndighetene ved å forsøke å søke kunnskap om vaksiner og sykdom som tilstand på egen hånd!

Som bivirkning av vaksinen har man i ettertid erkjent utviklingen av narkolepsi - men det skjedde først etter at man tok rapporter og undersøkelser fra Finland på alvor. Her i landet gjorde avdelingsoverlege Steinar Madsen og legemiddelverket som vanlig - ignorerte overtydelige signaler om bivirkninger.

I Norge sålangt ca. 50 tilfeller, Sverige over 160, Finland120.

I Danmark er det ikke registrert noen tilfeller av narkolepsi.

I tillegg kommer “udokumenterte” tilstander som ME, astma, kramper, allergier, aborter og død.

Her er det betimelig å minne om langtidsvirkninger ved gjentagne vaksinasjoner;

MS, Alzheimers, Parkinsons, samt forskjellige typer nevrologiske syndrom.

Norske myndigheter velger altså massevaksinasjon mot bedre vitende. Hvor var det bedre vitende i øyeblikket man tok avgjørelsen? Hvilke andre faktorer har spilt inn?

Det er lett å kunne lese inn følgende målforskyving i helsedirektoratets anbefalinger høsten 2009: Fra “Helse til alle” til “Vaksine for alle”. Hva motiverte denne målforskyvingen?

 Konsekvenser

Det er mange her i landet som venter på at våre helsemyndigheter skal opptre redelig og forklare hvorfor de handlet og anbefalte som de gjorde og ta ansvar for alle bivirkninger/skader som er blitt påført vaksinerte (også de “ikke veldokumenterte”).

Så: Hvilke konsekvenser har så det mere eller mindre kjente bakteppet fått for de ansvarlige i svinesaken?

Det er som vanlig ingen ansvarlige som erkjenner eller vil ta noe... ansvar; man strekker seg til å yttre “det er beklagelig” til de mange som har blitt påført unødig lidelse - før man henviser til pasientskade-erstatningsordningen.

En såkalt evaluering av beslutningsprosessen og vaksinasjonsprosedyren ble gjort ved at man bestilte en rapport fra “Direktoratet for Samfunnsikkerhet og beredskap” - som etterhvert leverer et makkverk med følgende oppsiktsvekkende føringer:

-Rapporten er en gjennomgang (men ingen gransking!) “ i dialiog med de involverte aktørene”.

-De involverte aktører får påvirke vurderingerne og konlusjonene; noe som gjør at viktige spørsmål ikke blir besvart og at læringsutbyttet med tanke på fremtidige hendelser blir marginalt (vært borti dette før?)

og konklusjon:

-“DSB har ikke grunnlag for å ta stilling til om rådet om massevaksinering var riktig eller galt, men mener beslutningen fremstår som fullt forståelig ut fra den situasjonen en var i høsten 2009, "

Hvor ble lærdommen man kunne trekke fra Australia-erfaringene av?

Hvilke konsekvenser har denne skandalen fått?

 

Publiserte tekster

23.06.06

 Innlegg til det Human-etiske bladet ”Fri Tanke” – til artikkelen: Ja, tenk om det funker.. (forløper til kampanjen ´vi liker ikke å bli lurt´)

 JA, TENK AT DET FUNKER

 -Positivismens inntog i de humanistiske vitenskaper er en katastrofe.

Hans Skjervheim.

 Som utgangspunkt for å vurdere effekten av alternativ behandling (her homøopati) kan det være gunstig som referanse og grunnlag for argumentasjon - å se på den skolemedisinske metodikk og praksis.

 Epistemologisk basis

At det syn, den virkelighetsoppfatning ´alle´ deler også er det mest funksjonelle, har gjennom alle tider spillt falitt (Jorda som verdens sentrum, som flat, paven som Guds stedfortreder osv.). Ingen tror lenger seriøst på at jorda er flat, men endel gir fortsatt paven all makt i deres liv, og mange tror fortsatt at den skolemedisinske terapeutiske metode er uovertruffen ved behandling av sykdomstilstander. Her er dog ikke troen hos menigmann så sterk som den er blandt de akademiske ryttere.

Og her vil nok mange stusse; hva har vitenskap med tro å gjøre?

Lars Wabø har i sitt innlegg i Morgenbladet nr. 38/2004 følgende hedding: -Hvorfor er (skole)medisinens skrøpelige kunnskapsgrunnlag så solid? Om jeg sjøl skulle svare blir det selvsagt: Fordi så mange naturvitenskapelige positivister tror på det. Wabø selv bruker den mere akademiske formen og stiller spørsmålet om nødvendigheten av skolemedisinens ortodokse verifiseringskrav gjennom følgende: - Er den beste måten å dokumentere effekten av homøopatiske medikamenter å teste dem ved hjelp av kliniske forsøk?

De fleste kritikeres erfaringer i møte med det vitenskapelige miljø når spørsmål som metoder, motiv og prestisje blir satt under lys: er at man blir stort sett møtt med tauset, arroganse eller avvisning (noen som kjenner igjen symptomene fra ortodokse religiøse miljø?) Jeg har personlig flere ganger iløpet av mine 13 år som homøopat utfordret den skolemedisinske metode og logikk uten å få særlig respons eller napp til å sette igang en virkelig debatt omkring helse og sykdom. I artikkelen intervjues NAFKAMS leder Vinjar Fønnebø og forskning.no´s Erik Tunstad. Jeg har utfordret begge til reell debatt via meningsutvekslinger på nettet, uten å få annet tilbake enn mantra`et ´vitenskapelig bevist´. Men når vitenskapelig bevist betyr å underlegge seg kriterier som kalles objektive, men som i realiteten fordrer et gitt virkelighetssyn (en aksept av tilværelsen som en vulgær størrelse/fenomen), kommer dogmet inn som basis; - uansett om man påberoper vitenskapsterorien å være såkalt objektiv (verifiserbar). Wabø igjen:

- Vi biomedisinere har lett for å glemme vårt bias; for vårt bias er et bias som har status av ikke å være bias.

 Virkelighet?

Ikke bare har gjeldende vitenskapelige metode åpenbare svakheter; personlig ville jeg kalt metodikken brukt på dynamiske organismer som latterlig (som man humrer over endel menigheter) om det ikke hadde vært for de ødeleggende konsekvenser man har sett i meget lengre tid enn det siste halve århundre, gjennom den praksis metoden har redet for. Det er meningsløst å hevde at randomiserte kiniske forsøk gir noensomhelst virkelig kunnskap (utover det vulgære) omkring virkningen av kjemiske eller energiske preparater på for eksempel mennesket. Man må være alvorlig fanget av mantra´et for å kunne hevde med fasthet og overbevisning at kontroll med variabler er mulig i forsøk gjeldende den menneskelige organisme - og for den saks skyld... identitet (psykologi, mentalitet).

 ´Teser´

Hvilken logikk styrer så den skolemedisiske praksis?

 1: Hva er sykdom? Skolemedisinen kan ikke gi noen saklig definisjon på den dynamiske konflikt man kan finne hos organismer. Det kan svares med eksempler i diagnoser, noe som er omtrent like dekkende som å svare at - rød, jo det er en farge.

 2: Diagnose eller årsaker? En lege søker å gi pasienten en mest mulig korrekt diagnose for å kunne fjerne eller lindre symptomene ved hjelp av syntetiske medikamenter. Men det er da ikke diagnosen som er problemet, men selvsagt årsakene. Man behandler ikke sykdom ved å fjerne symptomene (cortison mot exem, cellegift mot kreft). Slik terapeutisk metodikk kan lettest spissformuleres til for eksempel det å be et barn som skriker om å holde kjeft!

 3: Nødvendigheten av bivirkninger? Hvorfor skal pasienter være nødt til å akseptere bivirkninger som en konsekvens av sykdomsbehandling? Det eksisterer ingen vitenskapelige utledninger eller logiske resonnementer som kan forklare dette for enhver lege utrolige dilemma; –annet enn ´hodet i sanden´. Den bivirkningsfrie behandlig var forøvrig legen Samuel Hahnemanns prosjekt (samme dilemmea for 200 år siden som idag) da den homøopatiske metode etterhvert ble etablert.

 Tro

De ganger jeg har presenter disse betenkeligheter ovenfor skolemedisinsk skolert helsepersonell, ser man altså bort. Man vil ikke forholde seg til problemstillingene. Slik adferd kan som nevnt i stor grad minne om dette med å stikke hodet i sanden eller et reaksjonsmønster som man lett finner innen religiøse sekter. Logisk formulerte problemstillinger omkring bias og praksis ignoreres fordi de er ubehagelige og vanskelige, eller rett og slett umulig å forholde seg til med den innen akademia tilegnede kunnskapsbase; eller avfeies med å vise til praksis; -at mennesket takket være skolemedisinens framganger innen sykdomsbehandling lever mye lenger og bedre enn før. Men er det skolemedisinens (ex; antibiotika og vaksiner) fortjeneste at vi lever lenger enn før? Jeg mener en slik tilsnikelse er resultatet av det klassiske bedrag som nettopp er positivismens problem, og her kommer vi inn på spørsmålet om kontroll med variabler. Den store forskjellen i levealder skyldes da først og fremst den generelle velstandsutviklingen; bedre sosiale, hygieniske og ernæringsmessige (inntil nylig) forhold – ikke introduksjonen av syntetiske medikamenter, som i stor grad tvert imot bidrar til at mennesker ofte ikke lever like godt som lenge (bivirkninger) – eller dør så altfor tidlig (ex 50% av de kreftbehandlede, psykofarmaka er hovedårsaken til den høye selvmordsraten innen psykiatrien osv.osv...).

Fratar jeg så skolemedisinere all kompetanse?

Neida, leger kan være flinke skade- og akuttmedisinere, hvilket nettopp er hva de er utdannet for, og hvor vi ofte kan lese om store bragder. Men fenomenet sykdom har som kjent i utgangspunktet ikke noe med skade- eller akuttmedisin å gjøre; sykdom er ikke et mekanisk, men et dynamisk fenomen.

 Nytt sentrum

Slik Kopernikus hadde problemer med å forklare og overbevise datidens primer at jorda likevel ikke var verdens sentrum, er det minst like vanskelig å få forklart tradisjonsbundne akademikere logikken og ikke minst den påtrengende nødvendighet bak feks. den homøopatiske metode. At alle som er virkelig interessert i sykdom og kur enkelt kan både kontakte og observere behandligstilfeller hvor spebarn og dyr (eksemplifisert gruppe for å blokkere placebo-argumentet) ubevisst blir homøopatisk behandlet og kurert på timen eller dagen, må da bety mere enn akademias klamring og manglende evne til å gjennomskue egne epistemologiske vrakgods.

Men bevares, om noen skolemedisinsk ansvarlig virkelig ville ta seg bryet verdt, eller makter å forklare lesere og almenhet generelt om funksjon og fortreffelighet, samt meningen med en terapiform som fokuserer på å fjerne diagnosen ved hjelp av syntetiske bivirkningsskapende preparater forsket fram i laboratorier hvor man involverer forsøk på dyr (ca. 50 000 dyr lemlestes og drepes årlig i Norge) – til beste for oss mennesker – så stå fram! Lemlestelse og drap på dyr forsvares på samme måte som man enfoldig forsvarer nødvendigheten av bivirkninger; at man må betale en pris for å bli frisk. At skolemedisinere ikke er mere bevisste (og bekymret) mht. de ofte alvorlige og tragiske utfall av foreskrevet behandling, må da enten bero på alvorlig grad av fortregning eller fanatisk tro siden jeg ikke tviler på at motivene er de beste for de aller fleste medlemmer av standen.

 Ny estetikk

Men, er man virkelig interessert i praksis - og ikke lenger tar til takke med framforskede sosialrealistiske bruddstykker og biologiske fraktaler produsert innen den positivistiske akademiske humaniora, med sitt skinn av mening og funksjon; da kan man formulere en ny estetikk: Velkommen til framtidens kunnskapsrom – det dynamiske!

For eksempel ved hjelp av en av hovedaktørene i den prosessen; homøopatien.

 Homøopat Øystein Risø Nilsen, Harstad

 

 

 


HHomøopati (gr. homoios/pathia: lignende/sykdom).

 - om du ønsker å ta kontroll ved sykdom og over egen kropp.

Homøopati er et fullgodt system for behandling av alle typer lidelser som kan karakteriseres som sykdom, og som ikke bunner i mekaniske eller strukturelle forandringer i kropp eller psyke. Man kan si at homøopati som terapiform er den rake motsetning til den skolemedisinske modell.

For en homøopat er ikke sykdom som objektivt fenomen, diagnose, det avgjørende ved valg av behandling, men årsaken til lidelsen, og pasientens subjektive opplevelse av sykdommen - det vesentlige.

 All sykdom bunner i immunsvikt/mangel på identifikasjon.Fra den enkleste allergi - til revmatisme, fibromyalgi, kreft, aids, osv.

Når et symptom/en plage har manifestert seg hos et individ, skyldes det at kroppen eller psyken ikke sjøl klarer av en påkjenning eller konflikt som har oppstått.

Immunforsvaret representerer individets personlige egenskaper og motstandskraft over for de påkjenninger det til daglig utsettes for. Av den grunn så vil den beste behandling av en sykdomstilstand alltid ha som utgangspunkt å styrke pasientens egen evne til å opprettholde balanse/likevekt/helse. Dette gjøres best ved å tilføre kroppen det riktige homøopatiske middel, det lignende, det middel som korresponderer med pasientens symptomer, og som kroppen på en måte ber om (likt helbreder likt).

En allergi er en tilstand av overømfintlighet og en mild form for immunsvikt. Kreft er vanligvis en tilstand av manglende kontroll og identifikasjon i ett eller flere organsystemer, og dermed en alvorlig immunsvikt. Begge tilstander behandles best ved at kroppen får muligheten til sjøl å overvinne ømfientlighet eller gjenvinne kontroll over sine organsystem, og ikke ved bruk av symptomlindrende (antihistaminer ol.) midler, eller krigførende behandling (cellegifter, strålebehandling), som alle svekker kroppens egen evne til å opprettholde eller gjenvinne kontroll og helse.

Kjemisk medisinering og levemåte.

Av dette avledes naturlig at en av hovedårsakene til de raskt akselererende tilfeller avdegenererende sykdommer vi opplever i vår tid, åpenbart skyldes utstrakt bruk av medisiner som fjerner (`lindrer`) pasienten fra sine symptomer; vaksiner som med sin tilsynelatende immuniserende evne – korrumperer organismen og ens personlige tiltro til egen helbredende evne, og dermed svekker pasientens muligheter til å hevde/ gjenvinne kontroll over sin egen kropp. Samtidig som det er åpenbart at stadig flere i dag legger grobunn for alvorlige lidelser ved manglende innsikt i kostholdets betydning og uheldig hverdagsorganisering, bidrar sort/hvit tenkningen innen det etablerte helsevesen når det gjelder enkelte drogers virkninger og historie, til å skape en stadig økende angst og større hjelpeløshet hos pasienter og allmennhet.

Den optimale behandling under sykdom

må være når pasienten sjøl har muligheten til å kontrollere helbredelsesprosessen, og hvor de medisiner/midler som brukes i behandlingen ikke gir bivirkninger (tilleggsykdommer).

Den optimale terapeutiske situasjon bør defineres som den hvor mennesket i helbredelsesprosessen, etter å ha gjennomlevd en alvorlig lidelse, og blitt frisk, samtidig er blitt et sterkere og helere individ.

 Dette er også homøopatiens imperativ.

 Homøopat  Øystein Risø Nilsen

Homøopat Øystein Risø Nilsen | Samagata 16, Harstad - Norge | Tlf.: 90283138 | oyrisnils@gmail.com