Fly on the wings of love

(Trykk på overskriften for å lese hele innlegget/kommentere)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

At jeg har den fineste ponnien i verden, ja- det er det ingen tvil om!

I helgen var det Baltic-stevne i Drammen, og som årets første utestevne for vår del var jeg spent på hvordan Tuven ville reagere. Dette stevnet var også et av to nordisk uttak, så det var på mange måter viktig. Siden vi kun har fått startet to klasser det siste halvåret grunnet masse uflaks, var vi veldig veldig klare for å komme i gang nå.

 

Fredag var det MA (110 cm) og bedømningen A1:c. Juvel var ganske sterk, men alikevel veldig fin. Skulle gjerne hatt litt mer flyt i runden, men hun hoppet fint, og vi endte opp med et kjedelig riv på siste hinder.
Lørdagen var det MA+5 (115 cm), bedømning A:0 og også laghopping. Jeg, Frida, Cathrine og Johan red på 1. laget her, mens Ida, Thea, Dina og Synne red på 2. laget. Vi hadde helgens beste oppvarming før denne klassen, og alt stemte så godt. Ble noe mer anspent inne på banen, men hun funket godt. Jeg red korte svinger, men kunne kanskje hatt et noe større tempo. Vi endte her på en individuell 4. plass og ble beste norske. Norges 2. lag slo oss i laghoppningen, men det var bare gøy. Superflinke!

Søndagen var det VB (120 cm), og bedømningen winning round. Her går de 10 beste i klassen til omhoppning uansett, og alle tar med seg feilene. Jeg var nest sist ut, og så rytter på rytter dra med seg bommer å få stopp. Feil, feil, feil og atter feil. Når jeg red inn var det enda ingen feilfrie, til tross for maange gode runder av gode ryttere og ponnier. Vi var feilfrie frem til hinder 9, en rekk med nedgravd vann i. Jeg visste hun kunne titte litt på denne, så red på med litt ekstra ben. Men denne var tydeligvis voldsom skummel, og du så hele ponnien strittet i mot. Heldigvis merket jeg det fort og fikk overtalt hun over med et spark i siden. Utrolig nok kom vi feilfritt over, men ikke mange steg senere stod trekombinasjonen klar. Med en ponni stiv av skrekk og overrasket over et once in a lifetime-spark i magen fikk vi dårlig flyt inn, og fikk her et riv. Men, det var alikevel nå duket for omhoppning. Hinderene ble hevet til 125 og mens rideveier skulle planlegges. Jeg var sist ut, og visste på forhånd at vi ikke var klare for å slå de to raskeste 0'ene. Men vi gjorde det jeg følte var vårt beste, og kapret 3. plassen.

Juvel har hoppet helt utrolig hele helgen, og jeg er så glad for at vi er tilbake igjen! Vi fikk med oss mange verdifulle poeng i nordisk-kvaliken, og masse god rutine. Lille, flotte ponnien min- som fortsatt flyr når hinderene er 120/125 høye. One of a kind:)  Filmer fra helgen finner du her