|
|
|
|
Claus
Frimann
(1746-1828) Claus Frimann ble født på Selje i Nordfjord 15. mai 1746. Som 19 åring ble han huslærer hos presten Meldahl i Fana og kom 15 år senere til å gifte seg med hans datter, Anna. Frimann avla teologisk embetseksamen i 1768 og ble i 1771 kapellan i Volda på Sunnmøre. Fra 1780-1822 var han sogneprest i Davik i Nordfjord. Frimann var prost i Nordfjord fra 1800-1817. Han døde i Davik 11. oktober 1829. Selv om Frimann i studietiden var medlem i Det Norske Selskab i København, ble hans liv og diktning knyttet til Sunnmøre og Nordfjord. Men salmene hans ble underkjent av Landstad som regnet Frimann som en representant for rasjonalismen. Mens 43 av Frimanns salmer ble tatt med i Evangelisk-christelig Psalmebog, var han ikke representert med en eneste salme i Landstads Kirkesalmebog. Frimanns hadde et stort navn som dikterprest i sin samtid. Han hentet ofte sine motiver fra norsk natur og folkeliv. Frimann er ofte kalt for almuens sanger. ”Og hans mål var å få folket selv til å synge”, skriver Aanestad om ham. ”Det er få diktere i Norge som har flere folketoner til sangene sine enn Claus Frimann”, forteller han videre. Hans salmer er kjennetegnet av det enkle og barnlige. Det er tatt inn 4 salmer av ham i Samisk Salmebok og 3 salmer i Norsk Salmebok. Frimann ble utnevnt til kommandør av Danebrog orden. Salmer: 1. Å du som tek dei små i famn, NoS 615 2. Å, se i nåde til meg ned, NoS 625 3. Snart klarner opp den dunkle sky, NoS 852 4. Du som giv dei veike styrke, NS 38 5. Trøstens ånd du i de svake, ECP Utgivelser: 1. Sange over Evangelierne (1780) 2. Andagtsøvelser (1785) 3. Frimanns Søe-Cabinet (1793) 4. Nyeste originale Psalmer (1794) Kilder: 1. Barkved (1935), s. 91-92 2. Blom Svendsen (1935), s. 266-268 3. Elseth (1994), s. 161-163 4. Rynning (1954), bd 1, s. 158-159 5. Rynning (1967), s. 341 6. Salmelid (1997), s. 118-119 7. Aanestad (1962), bd 1, sp 681-682 8. Aasmundtveit (1995), s. 66 Claus Frimann på Wikipedia Claus Frimann på Store norske leksikon |
|