I mai 2018 fikk jeg Feebee overført tilbake til meg.
Årsaken var at tidligere eier ikke håndterte, eller "forstod" Feebee. Jeg fikk en tekstmelding om at de ville avlive henne fordi de mente hun var "farlig". Det hadde vært en episode hvor eier mente hun hadde "gjort utfall" mot en venn, som hadde blitt redd. Hun har også "voktet" eiendommen, bjeffet på folk som går forbi, eller besøk som kommer.
Ellers sa de at hun er en fantastisk hund. Hun har vokst opp med barn, vært med på ridetrening, bytrening, løpeturer med masse folk og andre hunder, uten problemer.
Jeg kjenner Feebee, hun har vært hos oss mange ganger (har bodd bare 5 min fra oss) og hun er akkurat som sin mor, Ulva. Bjeffer og "knurrer" med en leke i kjeften når den kommer folk, og for de som ikke er vant med hund og ikke kan lese deres atferd, kan nok dette virke litt "truende". Tidligere eier mente at Feebee hadde så mye aggresjon og veldig høyt mot, at de mente hun da var farlig og de var redd for at hun skulle bite noen.
Min mann hentet henne og hun kom inn i flokken hos oss uten noen problemer. Her var vi da mor Ulva, Caoz, Rime, halvsøster Csilla og 3 valper på ca 3 mnd'er.
Nå har hun vært hos oss siden begynnelsen av mai og hun er absolutt ingen hund å være redd for! Vi har masse besøk av venner med og uten hund, og det har aldri vært noen "episoder" hvor noen har vært mer "redd" for henne enn noen av de andre av våre hunder. Når det kommer folk til oss, eller det går noen forbi, har vi en heil flokk som bjeffer, hopper og "knurrer" , men alle kan komme inn uten å være redde for å bli bitt!
Feebee har fra hun kom til oss blitt "testet" i mange forskjellige situasjoner og det vi vet, er at hun er ei dominant tispe. Hun og hennes søster Tinka går ikke sammen, de vil begge være "sjef", så når Tinka er på besøk, skiller vi bare hundegården, og det er ikke noe problem at de kan snuse på hverandre fra hver sin side av gjæret. Dette er jo helt naturlig med søsken.
Feebee er veldig tålmodig og flink med valpene, steller og leker med de "hele dagen". Hun er blitt veldig knyttet til Pål, så når han er hjemme er hun hans "skygge", og hun blir helt "gal" når han kommer hjem fra jobb.
Hun er stadig med Pål på lange løpeturer og fungerer fint sammen med alle de andre på tur.
Jeg har jobbet så mye med hund i hele mitt liv, og jeg vil påstå at ja, aggresjon har de hvite. Men aggresjon betyr jo at hundene er "følesesmessig engasert", og det er det ikke noe galt i, men man må bare vise dem hvordan de skal "oppføre seg". Og mot, det har de svært lite av, til og med Feebee!
De har heller mye usikkerhet i seg, og det har lenge vært et problem i rasen. Så, en hund som bjeffer mot deg, skal man sjeldent være redd for, men den hunden som er stille og litt "stiv" og lar deg komme innpå seg, er den som har mot, og kan bite.
Dessverre er det mange som ikke leser seg opp om hundens etologi, og da kan man ikke lære seg å lese deres kroppsspråk. Lyden de lager er bare én ting, men hva med kroppsholdning, ører, øyne, lepper, haleføring osv...
Man kan ofte få seg en "a-ha" opplevelse om man går på forskjellige kurser hvor man lærer å lese hundene.
Jeg vil være helt åpen om dette, for folk snakker...., og det er ikke alltid at det riktige blir sagt, eller forstått.
